En nissehistorie

DA DEN LILLE NISSEN KOM TIL SØRBURØYA 

Denne historia er blitt til i klasserommet med at hele barneskolen har kommet med ideer som vi har notert. Lærer Line har vært sekretær for å gi den endelig form. Kos dere med julestemning fra Froan!

Etter skolen en torsdag gikk Truls, Sigvart og Livijus en tur på Nordøya for å lete etter hvalbein. Inne i bukta der så de en liten, gammel trebåt som de aldri hadde sett før. De gikk bortover for å undersøke nærmere. Det lå snø helt ned til fjæra og været var kaldt.

I båten så de en liten snøresekk og et øsekar, men det var ingen personer å se. Fra båten og bortover fjæra kunne de se en rad med spor, bittesmå fotspor. De bestemte seg for å begynne å følge sporene.  

 

Langt borte i haugene med store myrflater synes de de ser et glimt av ei rød lue, men plutselig blir det borte. Sporene førte til slutt inn i et buskas der det var umulig å finne noen ting.

På skolen neste dag fortalte guttene hva de hadde sett til de andre. De andre barna på skolen tror ikke noe særlig på denne historia, men Kaia og Simen ble likevel med etter skoletid for å se på sporene og båten. Men der alt var dagen før, var det ingenting å se. Båten var borte, og alle spor var snødd ned. Det eneste som syntes, var slepemerket nedover sanda der noen hadde skjøvet båten ut.

Hvor kunne båten ha blitt av? Simen mente at det var sannsynlig at hvis noen skulle legge en liten båt noen steder nå på vinteren, så var de kanskje dratt til Vågen. Det ble fort mørkt om kveldene nå, så de bestemte seg for å undersøke videre i det området dagen etterpå.

Alle barna  i barneskolen avtalte å treffes ved sjøhuset til Terje på lørdag. Det var ingen båt å se noen steder i Vågen, og ingen tegn til at det var noe uventet besøk til noen. Barna begynte å se rundt på båtplassene, kaia og haugene rundt. Det var vanskelig å finne noen gode idèer om hva de skulle gjøre videre. Med ett hørte de Austeja rope nede ved sjøen: «Det er et eller annet her!» Alle kom gående til henne ved flytebrygga. Hun holdt på å fiske noe smått opp fra sjøen. Det var en liten rød strikkevott! «Går det an å ha så små hender? Den passer ikke til meg, engang!» sa Gaja, som var ei lita snelle i første klasse. Mens de sto der og undret seg, skjedde det noe enda merkeligere.

Det virket som det glitret nede i vannet, og etter hvert kom alle de skinnende flekkene oppover mot overflaten. Etter hvert kunne de se at det var en stor stim av fisker som svømte og danset, hoppet og  laget formasjoner under vann. Av og til hoppet noen av dem høyt opp over vannflata og laget små plask. De var tydeligvis interesserte i votten. Stimen styrte mot den bittelille votten, løftet den på de små fiskesnutene, og slengte den opp på land lenger borte, der den forsvant i sprekkene mellom noen store steiner. Hva i all verden var dette?

Skolebarna hadde mye å snakke om da de møttes på skolen over helga. Lærerne hadde også litt å si. De var ganske sure på at noen hadde skrudd opp termostatene på alle ovnene på klasserommene, så de måtte lufte ut av alle rommene og det var brukt masse strøm. Det passer seg ikke for en skole med regnmakere og miljøengasjement! Ingen ville kanskje ha tenkt mer på dette hvis ikke det hadde fortsatt å skje rare ting utover i uka. Neste dag var ovnene bortstilt igjen, men denne gangen skrudd ned slik at det var iskaldt om morgenen. Det måtte bæres mye ved og fyres hardt i det store klasserommet for at det skulle gå an å sitte stille og jobbe der. «Vi har ikke gjort noe galt,» sa alle elevene. Men hvem kunne det da være?

Da torsdagen kom var det som vanlig aktivitetskveld. Korpset øvde på julesanger, og det ble laget ekstra gode julekaker til kosen. Da hørtes et smell på den ene ruta, og Simen og Livijus sprang bort for å se hva det var. «Noen kastet snøball på vinduet!» Ute i halvmørket kunne de se omrisset av en person. «Ann Lissbeth!» ropte de. «Kanskje det er hun som har gjort strekene på skolen?»

Men Ann Lissbeth holdt en finger advarende foran munnen, og pekte kraftig mot døra, gang etter gang. Da de andre skjønte hva hun mente, gikk de mot ytterdøra, og tittet ut på skoleplassen. Der kunne de helt tydelig se en liten mann i grå vadmelsklær og rød lue som gikk forsiktig i retning av ballbingen. Flere begynte å ta på seg sko og jakker for å smette ut etter ham.

«En nisse!»hvisket de opphisset til hverandre. «Kan det virkelig være en ordentlig nisse?»

Den lille nissen ålet seg inn under plattformen foran inngangen til bingen, og da barna bøyde seg ned for å se hvor han forsvant, kunne de se åpningen til en mørk tunnel under der.

Da ble det fart på flokken av skolebarn! Lynfort ålte de seg samme veg som nissen hadde tatt, og krøp inn i tunnelen. Da alle var kommet inn, utvidet tunnelen seg så de kunne stå oppreist, og det åpnet seg nye tunnelåpninger i mange ulike retninger.

«En magisk tunnel!» gispet Kaia.

Heldigvis hadde de sett hvor nissen gikk videre, og de fulgte etter. Her og der var det sjakter opp der de kunne skimte det svake dagslyset ute. Når de prøvde å klatre opp og stikke hodene opp over overflaten, var de stadig på nye plasser. En magisk tunnel endte i hagen til Ellinor og Georg, en annen på toppen av Ollarsa-varden, og en tredje i Melkvika, selv om de ikke trengte å gå mange skrittene mellom hver plass!

Men nissen, hvor var han nå? De følte at han bare drev gjøn med dem og sendte dem ut på stadig nye magiske bomturer…

«Hva er det?» spurte Austeja. De hørte en fjern stemme rope navnene deres. Det lød hult og svakt, og som lyden kom fra alle retninger på en gang.

«Det må være Hans Olav som lurer på hvor vi ble av. Vi skal jo avslutte aktivitetskvelden snart.»

De prøvde å finne ut hvordan lyden beveget seg i de magiske gangene, og stemmen hørtes etter hvert klarere og klarere. Til slutt stod de ved en åpning der de kunne krype ut, og da var de ved inngangen til ballbingen igjen.

«Der er dere jo!» sa Hans Olav lettet. «Nå begynte jeg sannelig å lure. Hvem av dere er det som har vært ute med streker nå, da?» spurte han godmodig da de gikk inn.

Barna så på hverandre. Hva slags streker?

«Vi bruker jo ikke å legge gaver til hverandre under treet før den dagen det skal være avslutning,» sa han.

Og riktig nok; under juletreet på klasserommet lå det pakker i alle størrelser og fasonger, og alle hadde merkelapper med barnas navn på. Alle bedyret at de ikke ante hvor noen av dem hadde kommet fra. Da hørtes en tynn og knirkete latter ute fra skoleplassen. Der ute satt den lille nissen i dissa og lo, og denne gangen sprang han ikke bort da de så på ham!

«Hvem er du?» ropte Sigvart til ham. «Er du virkelig en helt ordentlig nisse?»

Til deres forundring svarte skapningen denne gangen, og pussig nok snakket han på rim:

«Dere har fått se

et glimt av livet mitt.

Vi underjordiske

må fare nokså vidt.

Gaver  har dere fått,

og dem skal dere ha.

Kos dere riktig godt,

men nå må Gråfar dra!»

Han hoppet ned fra dissa, og begynte å gå med de korte føttene sine nedover mot Anton-fjæra.

Hele barneflokken fulgte ham ned mot sjøen, og så ham ta på den knøttlille redningsvesten sin før han klatret opp i den gamle, lille robåten som guttene hadde sett på Nordøya ei uke før.

De vinket etter ham og ønsket ham lykke til videre på juleferden, inntil han ble borte for dem i det siste svake røde lyset fra solnedgangen som hadde vært.

 

Dette innlegget ble publisert i Norsk. Bokmerk permalenken.

3 svar til En nissehistorie

  1. this post is very usefull thx!

  2. Helen Ananiassen sier:

    Det var som å være tilbake på den kjære og spennende Sørburøy i vintermørket og i vinterlyset. For en fin historie som dokker har skapt i fellesskap!

  3. Rolf Støen sier:

    Artig historie, godt å se at Gråfar kom seg velberget fra Sørburøya og heim til Halten, men han savner den ene votten sin. Han har planer om å besøke dere igjen for han synes dere var trivelige og dessuten er det litt stusselig i Halten etter at fyret ble avbemannet.

Legg igjen en kommentar til Rolf Støen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *